I Storm over Nordsjøen

Eileen II på sommertur til England:

I storm over Nordsjøen!

Av Erling Storm

Lørdag 5. juli var det alt for varmt til å pakke båt. Eileen II med mannskap svettet seg klare til avgang fra Aker Brygge på ettermiddagen. Hensikten med seilasen var å vise båten for det engelske markedet da René Rostant og jeg var enige om å legge Eileen II ut for salg.

Sorgen over salgsbeslutningen dempet jeg ved å gå på nettet og se på andre vakre båter som er til salgs. Zephür of Falmouth, en Andrei Hook på ca 60', ga meg trøst.

Så det var med forventning og glede vi sto ut fjorden, heiste seil, men "motret" i sommervarmen. Første stopp var Kristiansand for å plukke opp Christian Løken og en venn av ham, så over Nordsjøen til Skottland, Inverness. Deretter Caledonian kanal og til Clyde, regatta-uke der, så til Cowes Classic og deretter hjem til Grimstad og Risør. Ca 2200 Nm. Ikke noen veldig lang seilas, men for oss en liten ekspedisjon på 4 uker.

Ny stående rigg

Vi hadde forberedt oss med nye kart, både papir og C- Map, og frisket opp alt sikkerhetsutstyr. Nye batterier overalt. All stående rigg (stålwire) var skiftet, inkludert alle strekkfisker, toggels og bolter. Med mer enn 25 år gammel syrefast rigg ble beslutningen enkel, da SKAL syrefast wire skiftes! Løpende rigg (tau) skifter vi fortløpende, så det var bra. Det som var eldst ble skiftet underveis, med vakre fine spleiser.

Vi satte vakter: 4 timer på 8 av, og to på vakt. Etter ca 20 timer ankom vi Kristiansand, uthvilte, og ikke veldig våte tross litt mye vind imot.

Etter noen runder i butikken gikk vi sydvestover, gjennom vakre Ny Hellesund. Vinden var ganske sterk, minst frisk bris, kanskje en kuling, midt imot, så vi tok heller en stille natt i en vakker bukt på Skjernøy, utenfor Trægde.

En av "reglene" vi hadde for seilasen, som alle var enige om, var ikke å sette ut i kuling.

Siste tur med Eileen II?

Guttene vadet blåskjell. Det ble et nydelig "siste måltid". Litt rart å skulle seile Eileen II tilbake motsatt vei vi kom for 16 år siden. Kanskje for å selge. Tanken om at vi kanskje ble overrasket av en kjøper og måtte fly hjem, var ikke helt fremmed.

Kl 0530 neste morgen lettet vi anker og motorseilte rett vest, ut på havet. Nå, med ni om bord, ble vaktene tre timer på og seks av. Utpå ettermiddagen blir vi oppmerksomme på et skip som styrer rett mot oss fra babord. Det var et kystvaktskip. Da det var så nær at det kunne bli kollisjonsfare satte de ned farten og dreide parallelt med oss. Etter ca 15 min kunne jeg ikke dy meg, og kalte opp på VHF for å spørre hva de ville. Hyggeligere svar kunne vi ikke fått: "Vi ville bare se på den vakre båten".

I løpet av natten blåste det litt opp. Ett rev i storseilet var ganske riktig for fart og komfort. Etter hvert kunne vi også stanse motoren.

Neste dag ga fin seilas. Natten ga mye vind og regn. Det lynte i ett sett. Vi så de verste bygene på radaren og styrte unna så godt vi kunne. Ingen lyn traff oss, selv om det var nære på.

Selv Johan Herman, vår "j ordomseilersønn", ble sliten av de hissige bevegelsene i den etter hvert ganske grove sjøen. "Nå gleder jeg meg til å komme i havn"!

Fint i Caledonian kanal

Vi kom til Inverness i grålysningen og "finnavigerte" i det grunne farvannet inn til kanalåpningen. Der ventet søster og svoger. Med 11 om bord var vi godt bemannet gjennom Caledonian kanal. Kanalen er på de 16 årene siden sist blitt vesentlig bedre på havnefasiliteter og service. Veldig vakker og hyggelig tur. Tross mye vind, ikke en eneste bølge! Som største båt får vi ekstra service. Mindre båter venter ved broer til vi kommer, så åpner de uten at vi behøver å vente. Det tar tre dager å komme gjennom. Deilig med rolige netter. Da er kanalen stengt og vi får sove i fred.

Distansen fra Fort Williams til Glasgow er drøy og vi ankrer i Rothsey i kveldsmørket. Med 60 - 70m kjetting ute og et anker på ca 90 kg, føler vi oss trygge tross sterk vind og litt mye bølger.

Takk til en våken medeier René. I det middagen var servert sier han: "Vi driver!". Og vi hadde allerede drevet, sikkert 100m, mot land. Godt vi bare tok en liten ankerdram!

Lettet anker og gikk inn en lang fjord og ankret på nytt helt innerst. Dønn mørkt, bare kartplotter og radar å navigere etter.

Regatta i god britisk standard

Vinden stod neste dag og vi fikk en flott seilas til Helensburg. Der var vi påmeldt "Mylne Classic Regatta". Eileen II preget alle invitasjoner, brosjyrer og websider med et bilde fra seilasen utenfor Tromøya. Vi hadde bekreftet lenge i forveien at vi tenkte å komme. Det var kjempehyggelig å bli møtt med så mye begeistring fra arrangører og med seilere. Vi var i Clyde, området der Eileen II ble sjøsatt som "Albyn" i 1934. Bestilt av en tobakksfabrikkeier for å seile tur og regatta. Endelig var vi tilbake!

Regatta og mottakelse på RNCNYC (Royal Northern & Clyde Yacht Club) holdt god britisk standard. Regatta om dagen, fest om kvelden. Resten av regattaen foregikk fra Rothsey. Regattaen ble preget av null vind, litt regn, mange hyggelige gjester om bord og fest om kvelden. Christian og jeg sang "Lock Lohmen", det ble allsang og kjempestemning. Skottene kan feste!

Med ca 600Nm til neste regatta og "v isningssted" måtte vi droppe siste dag og komme oss av gårde. Eileen II prydet baksiden av Classic Boat med en fin annonse, men ingen hadde vist interesse for å vurdere noe kjøp. Kanskje Cowes Week ville endre dette?

Med "Gale Warning" mot Fastnet

Vakter ble satt, noen sov, noen leste og vi som satt første vakt valgte, tross moderat vind, å ta to rev i storseilet, fokk og klyver. "Boat International" hadde en lengre artikkel om "The Fastnet Race". Det var 30 år siden den store ulykken hvor 18 mennesker døde i regattaen. Dette var farvannet vi seilte mot. Da VHF-stemmen stadig varslet "Gale Warning" med stedsangivelser som vi helt sikkert ville treffe, kommanderte jeg bort med det bladet.

Vi fikk en meget frisk seilas, 35 kn vind. Irskesjøen gikk greit, men etter Saint Georges Channel kom bølgene fra Atlanteren og gjorde det svært urolig. Seilføringen var passe og vi hadde det bra. Helt til Johan Herman gikk av vakt. Før han la seg i køya (i styrbord akter lugar) åpnet han skylightluken 15 cm for å få luft. En kjempebølge begravde båten helt og det kom ikke bare luft gjennom den åpne luken. Bagen med "tørre" klær ble full av vann. Sjøen sto 10 cm over dørken, og det tok faktisk litt tid før det rant ned!

Det kom mange slike bølger, men med stengte luker ble det ikke mer vann i lugarer eller køyer.

Etter å ha rundet Lands End bestemte vi å gå inn til Falmouth for å tørke og få en natts skikkelig søvn. Falmouth er et seilermekka, med regattaer hele tiden.

Vi ble anvist plass på en flytebrygge der det lå noen få andre båter. En moderne klassisk, blå, Andrei Hook. Det var selvfølgelig "Zephür of Falmouth"! Båten som hadde gitt meg trøst. Vi fikk god kontakt med skipperen om bord. Han var usikker på om båten var til salgs. Når eieren ikke hadde vært om bord på noen år var den til salgs, men når han av og til brukte båten var den ikke til salgs. Ikke så rart, vi likte båten godt vi også, men ikke så godt som vi liker Eileen II.

KLR ble ikke akseptert

Etappen til Cowes gikk greit. Vi fikk fin plass ytterst på flytebryggen sammen med vakre "Savannah", en ny 90' sloop, noe lik Vema III, men altså MYE større og helt moderne, og i tre. Da Savannah var i Oslo med forrige eier hadde båten norsk skipper, Sam Bugge.

Vi hadde meldt oss på regattaen i god tid, men oversett at de krevde et IRC sertifikat. Det vi har er KLR-tall, noe de ikke aksepterte. Med god hjelp fra Norges Seilforbund kunne vi klart å få laget et sertifikat, pris ca 8 000 kroner. Men vi ville miste en regattadag, så vi ble enige med arrangørene om å seile for sportens skyld. Litt dumt, men skitt au.

Seilasene gikk i god vind, og med diverse lokale seilere om bord klarte vi oss ganske bra. Savannah seilte selvfølgelig fra oss, med IRC 1.2, mot de andre på RLC 0.8 - 0.9 måtte de seile fort. Vi var tildelt IRC 2.0 og hadde ingen mulighet på korrigert tid. Men seilasene var morsomme i "Solent" som vi bare hadde lest og hørt om tidligere. Siste seilas var "Round Island Race". En lang regatta, opp kl 0530 og klare til start kl 0800. Vi fikk en meget god start og lå i tetgruppen helt til vi rundet nordenden. Da fikk vi sterk motstrøm og taktikken var å gå kloss i land. Eileen II trenger noen minutter fra slag til full fart og vi slet med at vi ble satt for mye tilbake fra land. Etter hvert måtte vi vike for småbåtene som kom for styrbords halser fra "helt opp i stranden". På strekket opp til vest mistet vi teten, og var langt bak på kryssen sydover. Vi tok litt innpå østover mot "The Needels", tok en (lovlig) innersving, og lenset opp Solent i ca 35 - 40 kn vind! Det ble finnavigering og masse jibbing opp mot mål. Vi holdt oss stort sett på grunt vann og tok godt innpå de første båtene.

Prisutdelingen ble ikke noe for oss. Uten IRC-sertifikat var vi jo egentlig disket før start.

Før neste etappe hjemover var det mannskaps skifte, og avslutningsmiddag på Yacht klubben.

Man vender seg til kuling!

Den Engelske kanal bød igjen på god vind. Ambisjonen om ikke å gå ut i kuling måtte vi droppe. Vi hadde liksom vendt oss til mye vind, bølger og reving.

Det er ca 450 Nm fra Cowes til Ijmüiden, som er havnebyen utenfor Amsterdam. Det er halvannen gang så langt som Kristiansand - Invernes, så vi regnet ca 75 timer.

Nattseilas i farvannet utenfor Belgia og Holland var meget mer krevende enn jeg trodde. Grunt langt ut og noen leder hvor utkikk var essensielt. Det var forståelig at Mohawk hadde slitt i dette farvannet. Det endte, som vi vet, med at de ble påseilt av en fiskerbåt. Med den historien i tankene, var årvåkenheten på topp.

Slektninger som ventet på moloen, måtte vente i over en time. Vi synes vi hadde beregnet tiden ganske godt.

Det ble en fin kveld, med god middag om bord i stappfull båt. Min hollandske familie satte stor pris på besøket.

Co-skipper Johan Herman og Cecilie gikk i land for å seile "Godthåp" (Albin Balladen han har seilt rundt jorden) fra Portugal til Kanariøyene. Trist å si adjø til så gode seilere, men vi hadde jo Pål Five med Tina, samt Helge og Elisabeth, sammen med Bente og meg.

Værmeldingen meldte frisk vind, opp til kuling i Nordsjøen så vi ble bare en natt i Ijmüden.

Min hollandske kusine med familie har hytte på Tershelling. Skulle vi ta sjansen på å utsette overfarten ett døgn eller to og kanskje komme ut i den varslede kulingen eller sette av gårde? "Skipsråd" ga ikke noe klart svar, men det ble Tershelling.

Innseilingen til Tershelling er litt vanskelig, og bør skje på høyvann. Det er noen naturlige kanaler og noen utgravede og en masse staker. Godt å gå inn der i lyset, og ikke minst med kartplotter som virker.

Vi fikk en hyggelig kveld på en restaurant som til alt overmål het STORM! Vi tok det som en hilsen til vårt etternavn, tenkte ikke på været som skulle komme.

Dagen etter hadde vi besøk av Hugo Gartner, han er en form for havnesjef på Tershelling og venn av min kusines familie. Han har seilt rundt jorden, til Kirkenes og Svalbard. En riktig havseiler! Vi drøftet værvarslingen. Det var klart at det ville bli noen timer i Nordsjøen med sterk kuling til liten storm. Vi bestemte oss for å forberede båt og mannskap og dra fra de Frisiske øyer mens det fortsatt var rolig vær. Neste dag kl 14 skulle det begynne å blåse, og da ville vi være på høyde med Helgoland. Mannskapet hadde begrenset tid å være med, og jeg ville nødig bli liggende i en ganske ubeskyttet havn på ubestemt tid. Kl 1100 sto vi ut havnen, meldte fra til Brandaris Control om at vi dro, og hvor vi skulle. De ønsket oss god bør!

Er du der fortsatt?

Vi fikk en stille dag, den første på turen med soling på dekk siden Aker Brygge. Kl 14:30 dag to kom vinden. Til da hadde vi motorseilt med kun klyver. Vinden steg fra stille til ca 40 kn på 30 minutter. Vi forberedte oss med trekk på alle skylight, lagde mat, kaffe på kannen etc. Sjøsykepiller hadde alle tatt før avgang, og en ekstra pille ble også fortært.

Vi gikk ordinære vakter, to timer på, fire av. Utover kvelden økte vinden til 50 - 55 kn med vel 60 kn i kastene, sjøen ble mer urolig, men som ventet fikk vi vinden på babord låring. På siste kveldsvakt, før det ble virkelig røft, satt Bente utkikk og jeg styrte, stadig viste loggen 14 - 15 kn. Eileen II har skroghastighet på 12, så surfene var ganske rå! Stadig mer vann på dekk.

Bølgende kommer høyere aktenfra. Med hette på var det best å ikke snu seg mot "trykkspyleren" vi satt i. Et voldsomt brøl aktenfra, og jeg tenker - hvordan skal dette gå? Det blir en kjempesurf, men bare litt vann over hekken. Seks, sju bølger senere kommer et enda kraftigere spetakkel og vi blir truffet hardt i ryggen av bølgen som slår innover båten.

MYE vann! "Er du der fortsatt", var det første jeg fikk sagt, "ja da, det går bra" svarer Bente.

Redningsbøyene rives ut av festene på begge sider, aktre bøye forsvinner i bølgene. To bøyer ligger og lyser ekkelt på dekk før jeg får satt dem på plass.

Ved neste vaktskifte endrer vi vaktplanen, Pål og jeg tar vakter, resten av mannskapet sitter i dekkshuset. Pål er våken og observerer at radarantennen i mesanmasten var løsnet fra festet og hang i ledningen. Jeg likte ikke tanken på hva som ville skje om den traff noen i hodet, knuste et skylight eller dekkshuset.

For sikkerhets skyld kommanderte vi frivakten ned i salongen.

En sommerdag i ferien min, og den skal bli fin!

Pål ålte seg frem på fordekk og hentet to sjakler. Han klarte å lage en krok med sjaklene og fikk hektet fast antennen i fallet slik at den ikke lenger representerte noen fare.

Deretter gikk han ned i salongen for å varsle faren over. Der satt de og sang fra Eileen II's sangbok: "En sommerdag i ferien min, og den skal bli fin" - sangen til Postgirobygget.

Noen var nok litt redde for hvordan det skulle gå, så en hyggelig sang kan vel gjøre godt, tenkte Bente. Terping på tonasjonen i sangen virket sterkt på Pål som kom fra et "megastunt" på dekk.

Klokken nærmet seg 2000 og da er vi vant med varm middag. Bente og Tina kom med gryterett. Viktig for moralen om bord.

Pål målte på en av sine vakter 19 kn! Bølgene var høye, hvor høye, kanskje 10 - 12 meter? Meteorologene sa det i ettertid. Den store farten gjorde at vi kom mye raskere frem enn jeg hadde beregnet så jeg bestemte at vi ikke skulle seile inn til Kristiansand eller Blindleia midt på natten, men fortsette nordover til dagslyset ville hjelpe oss inn i smult fravann. Den beste havnen i sydvest storm, tenkte jeg ville være Arendal.

Utpå natten sa Pål at vi måtte holde utkikk etter skipstrafikken. Ikke så lett når man stort sett er nede i bølgedaler. Jeg mente nok at det neppe var noen skipstrafikk i dette været.

Mens vi satt der gikk mine tanker til våre båtvenner som helt sikkert slet med fortøyninger, strakk diverse tau til trær, ekstra ankere i stummende mørke. Stakkars! Og her seiler vi, og har det fint. De skulle visst!

Under slike forhold kommer mange tanker. Hva hvis seilet ryker? Vi kunne jo heise fokka. Men det var ikke mye realistisk, neppe mulig. Hva hvis vi fikk vanninntrengning?

Vi ble veldig beroliget da vi skjønte at vi var "klar av" Danmark. Seilet hadde holdt.

På min siste frivakt smalt det som om vi kolliderte med noe stort. -Hva var det, spør Bente og så rolig jeg klarte sa jeg: Det var bare en bølge. Da jeg kom på dekk spurte jeg: -Hva var det som smalt? -Det var bare en bølge, sa Pål.

Godt den traff skroget og ikke dekkshuset. Dekkshuset er veldig solid, men det er store krefter i vannmassene. Jeg er usikker på hvor mye det kan tåle. Er det noe vi kan gjøre bedre, sitter jeg og tenker, glad for ny rigg og helt nye skjøter.

Ingenting røk.

Siste start da vi trengte det mest

Kartplotter er "litt juks". Det var ikke noen utfordring å finne Torungen. Men allikevel, når det dukker opp blink, først uregelmessig, da vi ofte er så langt ned i bølgedal at vi ikke ser noe, etter hvert regelmessig hvert 20 sekund, da er det helt sikkert. Idet vi kommer i le av Torungen, og motoren starter når jeg vrir på nøkkelen, tenker jeg: Vi har klart det. Masser av følelser. Greit å være alene på dekk noen minutter da.

Vi legger oss på dampskipsbrygga utenfor hotellet. Jeg prøver å få liv i webastoen, men den bare sukket oppgitt over mitt forsøk. Vel, da får vi starte motoren igjen, så vi kan få litt tørk i båten. Men motoren ga ingen tegn til å reagere på mitt ønske. Jeg prøvde nødstarten i maskinrommet også, men starteren var død. Helt død. Den ga oss sin siste start da vi trengte den som mest.

Det trengtes ingen debatt for å bestille et hotellrom med dusj og hvile for mannskap og skipper.

Tidlig om morgenen i gjestehavnen var det tydelig at været hadde vært overstadig på Sørlandet også. "A lle" visste at Eileen II var kommet inn om morgenen, og mange lurte på om hvordan det hadde vært og om hele båten var ødelagt? Men det var Eileen II slett ikke.

Hun hadde ridd av stormen på en aldeles fortreffelig måte, mannskapet klarte seg bra, ingen ble sjøsyke.

Jeg varslet Tjøme Radio på VHF om at vi hadde mistet en redningsbøye, og ba dem si fra til hovedredningssentralen, slik at ingen skulle etterlyse oss. Tjøme radio takket, men mente at HR hadde mer enn nok annet å ta seg av.

Fredagen gikk med til forberedende vedlikehold. Vi fikk låne bil, reiste til Grimstad og fikk tak i ny starter og nytt rør til webastoen. Mandag kl 14 var alt reparert, og vi satte kursen for Grimstad.

Fine seilaser brakte oss til Risør. Bra festival der i år igjen. Litt oppmerksomhet om vår seilas fikk vi da Reiseradioen kom for å intervjue oss, kaptein Storm og hans besetning.

Tina, Pål, Oskar og Ulrik ble med til Oslo. Fin seilas i passe vind avsluttet vår sommerseilas.

Om det er noen ovenfra som passet på eller om mitt motto: "Hellet følger den som er godt forberedt", hjalp oss, vet jeg ikke. Men da vi tok ned klyveren, den vi hadde oppe gjennom hele stormen, så delte svivelen på kroken seg i hånden til Pål. Splinten var røket, og den skrudde seg ut, men slapp ikke før vi var ved Nesoddtangen.

Litt rart å legge til ved Aker Brygge, på fast plass, som om ikke noe hadde skjedd.

Bare en sommerseilas!

(i ramme, liten sats)